Aldri har styringsrenta vært så lav, og sentralbanksjefen er bekymret for at han nå begynner å ”slippe opp” for rentenedsettinger.
Av Frode Lindbeck, business controller i Sparebanken Øst
Dagens Næringsliv 14. juli 2011 var spesiell. Overskrifter som ”verdens heldigste land”, ”vokser som et olja lyn”, «fulle ordrebøker”, ”økt optimisme i industrien” og ”på verdens grønneste gren” var ledsaget av et utall grafer som alle viste hvor unikt bra det gikk med norsk økonomi i en verden som var preget av tung krise. Norge var en enslig grønn øy badet i solskinn i et stormfylt hav av problemer. Det virket for meg som om det ikke kunne bli bedre enn dette – og at det heller ikke kunne forbli sånn for evig. Høsten 2013 skrev jeg at sola sto litt lavere på himmelen etter at sentralbanksjef Øystein Olsen varslet lavere vekst enn tidligere.
Nå har den samme sentralbanksjefen igjen holdt årstale for politikere og næringslivsledere, og etter femten år med godvær i norsk økonomi er budskapet denne gang dystrere: ”Nå kommer vinteren”. Den utløsende årsaken er oljeprisen, som har falt med 70 prosent siden sommeren 2014. Med oljeprisen faller investeringene, og da forsvinner prosjekter og jobber både på norsk sokkel og i tilknyttet industri og tjenesteyting. Sentralbanksjefen mener også at ”oljebremsen” er i ferd med å spre seg til andre deler av økonomien. Det er snart like mange ledige som etter krisen på begynnelsen av nitti-tallet.
Inntektene fra oljevirksomheten er nå for første gang etter at oljefondet ble opprettet, lavere enn bruken av oljepenger over statsbudsjettet. Bruken av oljeinntekter har doblet seg fra 2012, og i 2016 brukes 209 milliarder, hvorav 80 av dem fra oljefondet.
Kontantstrømmen til oljefondet har snudd. Det betyr mindre penger til statsbudsjettene enn tidligere antatt.
Antallet norske kroner som betales for en dollar eller euro har vokst betraktelig i takt med prisfallet på olje. Uff da – sydenferien og den nye bilen og mobiltelefonen blir grisedyr… Men vent litt, det blir jo motsatt for utlendingene som plutselig kan kjøpe vår eksport, norgesferier og halvlitere tilsvarende billigere! Det flotte med å ha egen valuta er at den gir oss tilbake konkurransekraft i eksportmarkedene vi ikke har hatt på lenge. Det er likevel en utfordring å få dette til å vare i en verden hvor de fleste sentralbanker kappes om det samme.
Aldri har styringsrenta vært så lav, og sentralbanksjefen er bekymret for at han nå begynner å ”slippe opp” for rentenedsettinger. Det kommer helt sikkert flere i 2016, og vi begynner å nærme oss null. De fleste sentralbanker i verden gjør det samme; det er en situasjon vi aldri før har hatt – et gigantisk eksperiment som gir lave renter så langt øyet kan se.
La oss håpe at vi fremover har rikspolitikere som kan enes om målrettede tiltak. Det er mye lettere å venne seg til lønnsøkning, billige utenlandsreiser og lav arbeidsledighet enn det motsatte. På samme måte har det vært lettere for politikere å bevilge oljepenger til hjertesaker enn å knipe igjen, slik sentralbanksjefen tidligere har anmodet om. Hvis økonomien kjøles ned så mye som antatt, vil det likevel være behov for fleksibilitet, og vi trenger å bruke mer penger en stund for å gi økonomisk styrefart. I statsbudsjettet er det varslet satsing på infrastruktur, forskning og innovasjon. Thøgersen-utvalget bemerket tydelig at handlingsregelen på sikt ikke kan erstatte nødvendige reformer og effektiv ressursbruk, også i offentlig sektor. Det kan være at velferdstilbudet må reduseres noe på sikt og at omprioriteringer må gjøres. Likevel, utgangspunktet kunne vært mye verre.
Den langsiktige løsningen for norsk økonomi sies altså å ligge i det enkle ordet med de vanskelige praktiske betydningene: ”omstilling”. Vi har gode forutsetninger. Vi har lave renter, fortsatt sterk statsøkonomi og handlingsrom, bankene har mer egenkapital, kostnadene i oljeindustrien går ned, og lønnsoppgjørene blir de magreste siden krigen. Arbeidsmarkedet virker rimelig fleksibelt, og vi ser ingeniører som tar lærerstillinger i stedet for oljejobber. Det er også verdt å nevne at mange ekspertmiljøer spår høyere oljepriser fram i tid, og vi har fortsatt halvparten av petroleumsreservene igjen på bunnen.
Enn så lenge kan vi avlyse fimbulvinteren; norsk økonomi og norske banker er bedre rustet enn noen gang tidligere til å takle motvind. Tidligere var nordmenn vant til vinterlige forhold, og det tror jeg vi nok en gang kan ”omstilles til” – men det vil ta tid.